En ting jeg har merket etter jeg stod frem som psykisk syk er at det er vanskelig å få seg jobb. Jeg går for tiden på arbeidsavklaringspenger, men jeg sonderer likevel arbeidsmarkedet. Jeg har søkt på flere jobber som jeg faktisk er overkvalifisert for, uten å engang bli innkalt på intervju. Før jeg sto frem som psykisk syk søkte jeg på flere jobber, og ble innkalt til intervju på de fleste. Men nå? Nei..
Det er så synd at enkelte ser ned på de som er psykisk syke. Jeg har jo ikke gjort noe galt. Jeg var kun veldig bestemt på at jeg skulle gå ned i vekt, og det utviklet seg til en spiseforstyrrelse. Jeg føler at siden jeg klarte å gå ned såppass mye i vekt så tyder det på at jeg er sterk og bestemt når det er ett mål jeg har satt meg. Samme som da jeg gikk med på å bli frisk, da ble jeg normalvektig. Det krever viljestyrke, og jeg mener at det er en veldig god egenskap når det kommer til jobb. Å være psykisk syk er ikke en smittsom sykdom, og det er ikke skummelt å ansette noen som sliter..
Jeg gruer meg til jeg skal begynne å søke jobber for alvor, er så utrolig redd for alle avslagene jeg mest sannsynlig kommer til å få. Jeg er ei jente som har jobbet siden jeg var 14, så jeg KAN å jobbe og jeg ønsker å jobbe. Jeg vil ikke være i nav-systemet for evig og alltid. Så det jeg lurer på, er om det var dumt av meg å stå frem med sykdommen min? Målet mitt med det var jo å hjelpe andre, og det føler jeg at jeg gjør..? Så slik sett så er det verdt det, men så er det jobbingen da. Jeg vil jo ha en jobb etterhvert, og aller helst noe med psykisk helse, men da må jeg nok sette meg på skolebenken og det har vi ikke økonomi til. Så jeg har bestemt meg for å satse på det jeg kan, kundeservice i forskjellige varianter.. Så da får jeg bare håpe at jeg får napp etterhvert..
Dette henger på kjøleskapet til mormoren min, ble intervjuet av lokalavisen da jeg som 15åring hadde min 2 jobb :)
Har du en jobb? Hva jobber du som? Trives du? :)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
